Regelstyrt lydighetskultur og tenåringsmor

Når vi blir født åpnes alle sansene og vi starter med blanke ark. Ingen fordommer hverken på hudfarge, legning, øst eller vestkant, politiske meninger eller utseende. Vi er helt ærlige med oss selv, en liten stund i alle fall... Når er det vi begynner å fjerne oss fra vår egen bevissthet og sansene våre? Skjer det uten at vi merker det?

Regelstyrt lydighetskultur er sosiale regler og normer som blir satt av omgivelsene våre.

Jeg vet med meg selv at jeg ofte har tenkt:

- Jeg må være flink (uansett)

- Jeg bør være enig (uansett)

- Jeg skal være positiv og engasjert (uansett)

- Jeg må være sterk for andre (uansett)

...og mange, mange flere må, bør og skal... Uten å reflektere om jeg vil, ønsker eller om jeg kan. Etter snart to år på gestaltstudie har jeg måttet gjøre noen erkjennelser for og om meg selv, og selvfølgelig påvirker dette mine omgivelser. Noen rundt meg merker ikke så mye forskjell, andre kjenner meg nesten ikke igjen. Selv kjenner jeg mer etter om jeg må, bør eller skal, som oftest må, bør eller skal jeg ikke.

Jeg vil være flink på skolen, for det er betydningsfylt for meg. Jeg vil være enig i saker jeg faktisk er enig i. Jeg ønsker å være positiv og engasjert for de viktigste menneskene i mitt liv, og i de sakene som jeg har tro på. Og jeg kan være sterk for andre når jeg er sterk nok for meg selv. Jeg sammenlikner det litt med behovet for surstoff på fly, hjelp deg selv først før du plasserer masken på andre.

Te et enkelt eksempel: Omgivelsene rundt oss forventer at vi må/bør sitte stille ved matbordet sammen med de voksne i mange (kjedelige) timer, om vi er 5, 10 eller 15 år. For hvem er dette viktig? Fordi det er slik det skal være? Forventer omverden det? Hvorfor? Vi burde være med på alle familieutflukter, for da har jo alle det "så koselig", og vi blir oppfattet av de rundt oss som snille og flinke barn, sunn norsk ungdom. Dermed blir mor, far og alle rundt stolte og kan skryte! Vi blir fortalt at vi skal, må og bør gå på den skolen vi som foreldre "vet" er best for barna våre!? Er det vi som er eksperter i våre barns liv? Har vi sjekket ut med barna / ungdommene hvordan de oppfatter alle MÅ, BØR og SKAL?

Bryr vi oss for mye med og for lite om? Tar vi beslutninger for barna våre på bakgrunn av våre egne valg og erfaringer, slik at de ikke gjør de samme feilene som vi gjorde, eller at de skal lykkes slik som vi gjorde? Selv er jeg er skyldig i mye av det jeg nevner ovenfor.

Hvis jeg reflekterer litt over disse lydighetsreglene, tenker jeg at det dreier seg mer om mitt behov som voksen for at mitt barn skal lykkes i alt han gjør, enn hans behov og ønsker.

Jeg ble fortalt av en person som jeg ser opp til og som jeg går i veiledning til, at hver gang jeg gir råd til min tenåring, sier jeg samtidig at det han gjør ikke er bra nok! Forferdelig å tenke på, jeg gir jo råd og forteller ham hva han bør og skal gjøre hele tiden! Hvor fint hadde det ikke vært hvis barn ble født med bruksanvisning.? Samtidig er jeg takknemlig for at jeg er tvunget til å se meg selv i speilet!

Hvordan vil andre oppfatte min tenåring hvis han ikke gjør som jeg sier er best? For jeg vil jo at "alle" skal like ham. Jeg går jo da selvfølgelig utifra at han liker alle de jeg vil skal like han! Dette har jeg faktisk ikke tenkt på.

Min tenåring er ikke alltid engasjert og pratesalig, ikke smiler han hele tiden heller. Kanskje har han en dårlig dag, kanskje han er lei seg og ikke vil prate om det. Eller kanskje det er noe han ikke klarer å sette ord på. Er det slik at vi voksne prater om alt vi føler hele tiden? Jeg tror mange med meg krever vårt rom når vi har behov for det. Han skal også få rom til å føle alle disse ubehagelige, spennende, frustrerende, rare men helt nødvendige følelsene som han opplever i tenårene.

Hjemme hos oss skal det være et fristed for åpenhet til å føle det du føler, her og nå uten at noen dømmer deg!

Ingen trenger å være positiv hele tiden. Det er helt greit å føle seg trist, sint, irritert, frustrert, redd eller engstelig. Å ha følelser gjør deg ikke til en negativ person. Det gjør deg til et menneske.

Jeg vet det er mange som er uenig med meg, og det er helt ok. Vi er alle ulike mennesker med ulike behov for oss selv og omgivelsene våre. Jeg velger et åpent og ærlig forhold til min tenåringssønn, velger mine kamper og gir han space. I gjengjeld får jeg gode, åpenhjertige samtaler. Brutal ærlighet og masse følelser.

Det er dette som er livet!