Ikke bra nok, bra nok! Ikke flink nok, flink nok! Jeg er bra nok for meg selv, og der endte lidelsen

Jeg er i ferd med å avslutte to års Gestalt coach studie ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole og føler at det er det beste jeg har gjort i hele mitt liv, bortsett fra og få barn. Når man er student på NGI er man pliktig til å gå i egenterapi, noe jeg er veldig takknemlig for nå. For det er mange ganger jeg har "dunket hodet i veggen" og sagt til meg selv: "Hva er det du driver med? Dette kommer du aldri til å klare!" "Du er ikke flink nok til dette." Da er det betryggende å vite at du kan komme til en terapeut som ikke dømmer deg, men vil gjøre meg bevisst på hva som er. Jeg har sett og opplevd at Gestalt coaching og terapi har en umiddelbar virkning ikke bare på meg, men også de (få) klientene som jeg har hatt. Det må oppleves, ikke snakkes om! (Ps! Det kreves en hel del selvinnsikt)

Nå er endelig muntlig eksamen gjennomført og bestått. YES!! Ikke trodde jeg at jeg skulle bestå, men det gjorde jeg. Mens jeg skriver dette blir jeg oppmerksom på at jeg kryper litt sammen og hvisker ordene :-) Jeg er så sinnsykt stolt av meg selv! Ops! Er det lov å si det? Også på trykk! Jeg kan ikke huske at jeg har vært så nervøs for noe. Nervene har bokstavelig talt ligget utenpå kroppen de siste månedene, jeg har ligget fem centimeter over madrassen (med litt overdrivelse) og jeg har oppført meg som Moster Merethe lenge! Jeg sier til Marius (min så altfor gode og tålmodige mann) at hvis jeg hadde vært gift med meg, hadde jeg kastet meg ut for lenge siden! I to måneder har jeg vært irritabel, følsom og ganske sur. Alt på grunn av eksamen!? Det er ikke over enda, sensuren på den skriftlige oppgaven faller om litt over en uke. Ble den bra nok? Jeg burde sikkert ha skrevet den annerledes! Brukte jeg riktig teori? Var det nok teori? Hmmm... Det er ikke sikkert jeg står. Jeg MÅ stå! Hvorfor? Jeg har søkt meg videre på terapi studiet og har kommet inn med forbehold om at jeg står på eksamen! Denne hersens eksamen!!! Jeg kunne nøyet meg med to år, men neida. Jeg kjenner at jeg har blitt sulten på mere kunnskap, kunnskap om meg selv og andre.

Når alt kommer til alt, så er det dette jeg vil jobbe med (og for) resten av livet. Jeg har et ønske om at verden kan bli litt bedre sted å leve i, for meg selv og andre.

Dette har vært et svært viktig studie for meg, både personlig, min lille familie og for min egen praksis med klienter. Jeg har ofte tenkt i løpet av studie at dette burde være obligatorisk i alle ungdomsskoler. Å kunne se verden og mennesker for hva de / det er, og ikke for hvordan jeg er. Det har vært en åpenbaring for meg.

Skal jeg publisere denne bloggen nå? Burde kanskje skrevet den om, litt bedre...

Jeg velger heller å sitere en meget klok mann: "En god resept på et godt liv, er å gi litt mer faen!"